Sommerhilsen fra Szakadát

Sommeren her i landsbyen i Ungarn er vidunderlig lang og solfylt. Fønvinder smyger seg over drueranker og akasietrær, bærer med seg lyden av klunkende sauebjeller fra de bølgende solvarme engene; kirkeklokkenes skjøre klang, og froskenes sang fra vannliljebugnende dammer. Nettene kommer så brått at dagens hete ikke rekker å forsvinne fra murvegger og stenterasser, hvor varmen damper opp som fra et levende dyr i bekmørket, stiger opp og møter stjernehimmelen som glitrer tusenfold. Fra valnøttskogens svale kveldsskygger tuter perleuglene, og under villplommetrærne beiter hjorten.

Men jeg er forfatter. Jeg sitter inne på et nedstøvet rom, kun opplyst av dataskjermens sykelige skinn. Jeg er blekere enn da jeg satt i fengsel, med kaffebrune tenner og flat rumpe, alt mens deadliner og skrivesperrer henger over meg som en mare i sommervarmen.

Ute i solen kan jeg jo ikke sitte. Laptopen blir så snål av det. (Skjermen ble blå med hvite bokstaver. Så helt svart. Jeg er ingen ekspert, men jeg tok det som et dårlig tegn.)

Den eneste mosjonen jeg får, er turene til kaffetrakteren. Men i det siste må jeg i det minste sykle til butikken, siden bilen står på verksted. Dermed ser kjøleskapet mitt slik ut:

Slik later jeg som at jeg ser ut når jeg sykler:

Slik ser jeg ut når jeg sykler:

Bilen min er en Fiat Polski som heter Oscar. Det er så få mennesker i landsbyen at bilen er en av mine nærmeste venner. Men nå er den altså kaputt, som man sier her. Et av de få ordene jeg kan, som ungarerne forstår. Så jeg bruker det flittig om det meste.

Nå blomstrer i alle fall solsikkene. Det er fint. Man kan slepe seg ut og ta fine bilder og legge ut på Facebook. Siden jeg ikke tar bilder av middagen min.

Middagen min:

Planen er det ikke noe å utsette på: Blomster. Fluffy hund. Mamma med Nikon D40. Så etter at bikkja først har hengt som et slakt og mest sett ut som en parasittisk tvilling:

Og jeg har plumpa i en grøft og sanket flått:

Så blir det såååå fiiiiint! Og såååå søøøøttt, og såååå romantisk!!!

Ja, hadde jeg visst hva hash tags brukes til, så skulle jeg jaggu meg lagt ut bildene på sosiale medier med #hverdagslykke #that feeling #enjoy #life og <3 <3 <3 Så hadde kanskje noen trodd at det er slik hverdagen er her. Sånn «Hahaha!» (i Comic Sans) med vind i håret og motlys i blomsterenger. Og det er det jo også, i de ti minuttene man ikke tenker på hjørnet man må skrive seg ut av, kloakken som må betales, og samlivsbruddet man går igjennom. For de som lurer, så viser jeg til tidligere innlegg om hvorfor man ikke bør gifte seg med en forfatter. For hvem vil vel egentlig møtes av dette synet til enhver av døgnets tider?

Men vi er fortsatt verdens beste venner! Og det var en felles, veloverveid, sivilisert beslutning uten krangler og sårede følelser, og vi ble begge mye lykkeligere etterpå. Nei da.

Men her er et bilde av meg i hønsegården: