Ta gjerne kontakt med meg!
E-post:
Telefon:
 +39 346 495 1132
  • Facebook Social Icon
  • Google+ Social Icon
  • YouTube Social  Icon
  • Pinterest Social Icon
  • Instagram Social Icon

© 2018 Ida S. Skjelbakken

February 28, 2019

June 17, 2018

July 8, 2016

April 10, 2013

January 30, 2013

January 11, 2013

Please reload

Recent Posts

Fryktelig skeptisk

July 8, 2016

1/1
Please reload

Featured Posts

Så var man her

June 17, 2018

Nei så dæven har det ikke gått et drøyt år siden siste blogginnlegg. I mellomtiden har jeg fått en bæbbis, som er verdens vakreste, snilleste, søteste, beste og mest velskapte:

 

 

Vi har flyttet fra England til Ungarn fra Ungarn til Italia, og det var et helvete. 

Vært innom 5 forskjellige land, uten at jeg husker hvilke eller hvorfor. Jeg har holdt et par Webinarer, skrevet noen noveller og føljetonger, tegnet 100000 illustrasjoner og bokomslag. Og skrevet noen bøker som skal bli en bokserie som lanseres til høsten. For mammapermisjon er for pingler. Eller for folk med trygderettigheter. Men det er jo ikke noe problem! Det går jo kjempegreit! 

Men hvis noen tror at jeg jobber når bæbbis har sovnet på kveldene, så tar de feil, for den tiden bruker jeg til å gråte. 

 

Så nå bor vi altså i Agropoli i Sør-Italia. I et hus fra 1700-tallet med skyteskår på soverommet, og et slott, en kirke og et museum som nærmeste naboer. Det viste seg å være veldig greit da Internett skulle legges opp. Men drøye 2 måneder senere (tror de måtte sende søknad til Vatikanet først), kom det faktisk en fiberoptisk kabel dinglende inn over balkongen. 

 

 

Nå gjenstår det bare å få orden på tusenmillioner andre ting som er mye vanskeligere. Men heldigvis krever det endeløse besøk av offentlige kontorer. Og her i Sør-Italia er det i det minste moderne med et flott system. 

At man f.eks. må ha bostedbevis for å få helserettigheter, og helserettigheter for å få bostedsbevis er jo bare litt krydder i hverdagen. Og at vi som nordmenn, for å få bostedsbevis, verken kan søke om oppholdstillatelse (siden vi er medlem av Schengen) eller om permanent opphold (siden vi ikke er medlem av EU), er også litt artig da. 

 

Men vakkert er det her. Grønne, skogkledte fjell som nærmest ser ut til å kunne tumle ned i det turkisblå havet hvert øyeblikk. Akkurat som bilene, der de raser rundt i et totalt fravær av fornuft og trafikketikette. Man forstår de er et troende folk. 

Olivenlunder, vingårder, og sitroner så store som solmodne fotballer. Kirkeklokker og måkeskrik. Tutende ugler i den varme, kullsvarte natten. Trillende fuglesang fra borggården hver morgen. Duft av appelsinblomster og piperøyk fra pizzaovnene. 

 

Heldigvis har noen tatt seg tid til å fange det hele på film for meg, for jeg har ikke rukket å gå utenfor døra annet enn til offentlige kontorer, og har ikke tatt annet enn 11,007 bilder av Elisa (aka bæbbis). 

 

Man får til og med få et glimt av inngangsdøra vår. Her, se her, der er den:

 

 

Dette har vært et år hvor jeg har opplevd en større kjærlighet enn jeg trodde var mulig å romme uten å sprekke, til dette lille Elisa-mennesket som har dukket opp i livet vårt. Og en større sorg enn jeg trodde var mulig å bære, da min bror og aller beste venn forlot oss. 

 

Straks skal jeg fortelle mer om bokserien jeg skriver på, og vise bilder av omslaget og greier og greier. Men i mellomtiden, her er et bilde av meg og en høne: 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter