March 16, 2020

February 28, 2019

June 17, 2018

July 8, 2016

April 10, 2013

January 30, 2013

January 11, 2013

Please reload

Recent Posts

Fryktelig skeptisk

July 8, 2016

1/1
Please reload

Featured Posts

Hilsen fra Italia

March 16, 2020

                            It will be fun, I said!

 

Som kjent er vi nå under portforbud i Italia. I går, her i Agropoli, arresterte de to stykker som var ute og spaserte, uten gyldig grunn, i en ellers øde og stengt by. Som seg hør og bør.

 

Kun det aller mest nødvendige får tillatelse til å holde åpent. Matbutikkene har kun én fra hver husstand lov til å besøke. Vakter sørger for at man kun slipper inn i det én går ut, og at det holdes god avstand utendørs. 

 

 

Bildet over knipset min bedre halvdel, og husets utskremte, i går. Når man ser italienere følger regler og holder avstand, ja, da forstår man at det er alvor! 

 

Og alvor er det. Noe man forsto litt vel sent, både her og der. Ja, hvis man synes livet til foreldrene våre og besteforeldrene våre er verdt å ta vare på, da. 

 

Oppe i Norge følger dere dessverre hakk i hæl nå, men det fulle alvoret har nok ikke truffet alle enda. Og at det er portforbud som venter dere også, med mindre folk virkelig begynner å holde seg i hus. Men hvis italienere klarer å være asosiale, og unngå sin daglige passegiata, så burde vel nordmenn få det til også? Italienere klarer til og med å la være å hamstre! 

Bare SE her, fra nærbutikken i går! Ja, det er ikke Photoshoppa, det er  faktisk hyller på hyller som bugner av dopapir! 

 

 

Jeg setter pris på gode zombie-TV-serier jeg, altså. Eller slike post-apokalyptiske filmer med øde gater. Men vi kan vel alle være enige i at det er et temmelig begredelig syn i virkeligheten. Ikke minst ved tanken på de enorme økonomiske tapene så mange nå lider.


Ellers merker vi, som frilansere, strengt tatt liten forskjell i hverdagen. Vi sitter jo alltid inne og jobber i pysjen. Den største forskjellen for oss er vel at nå har også Elisa vært nødt til å sette opp hjemmekontor: 

 

 

Vi reiste tilbake til Italia i midten av februar. Da var det tre corona-smittede oppe i Milano som ingen brydde seg stort om. Ikke oss, i hvert fall. Milano er tross alt så langt unna Agropoli som om det skulle vært et annet land. (Likevel ble vi stanset på flyplassen i Roma for måling av temperatur før vi ble sluset ut.)

 


Og nå, ikke engang 4 uker etter, har altså hele Italia portforbud og rundt 28 000 er smittet – et par tusen er døde. Men det skal sies at Italia tilsynelatende tester rubb og rake, med nesten omgående svar, i motsetning til Norge som nå visstnok kun tester de aller sykeste og de med viktige yrker. Det italienske helsevesenet har en kapasitet som Norge kanskje bare kan drømme om. Og likevel er det nå som i en krigssituasjon på sykehusene. Legene tvinges til å velge hvem som skal få livreddende hjelp og hvem som må ligge og dø. De prioriterer mennesker med antatt flest leveår igjen. 

 

I praksis fungerer portforbudet slik at man ikke skal bevege seg utenfor huset uten gyldig grunn, som for å handle mat. Et dokument må fylles ut hvor det erklæres, og er erklæringen falsk, risikerer man flere måneder i fengsel.

 

 

 

 

Som om det ikke er nok krigstilstand på sykehusene, har det vært store fangeopprør i fengsler over hele landet. Mange døde og mange av de farligste fangene rømte og er fortsatt på frifot. 

 

 

Italias tiltak har vært drastiske og dramatiske og helt nødvendige. Her er det tett befolket – av folk som er svært sosiale og svært lite glade i å følge regler. Her møtes man på kaffebaren og kysser og klemmer hver eneste morgen, og henger over hverandre på pizzeriaen hver eneste kveld.

 

Da Nord-Italia ble sperret, flyktet øyeblikkelig busslaster av folk sydover for å slippe ut fra rødsonen. To dager senere ble altså resultat at portforbud ble innført i hele landet. Alle flyavganger er dessuten stanset nå, så vi har få muligheter for å returnere til huset vårt i gamlelandet. Men det er sannsynligvis til det beste for øyeblikket, for her har bølgen truffet, men den har kun så vidt begynt å dryppe inn over Norge. 

 

 

 

Men heldigvis da, som så mange sier, de fleste av oss kommer til å klare oss helt fint hvis vi blir smittet. Sannsynligvis blir det ikke verre enn en mild influensa. For det er jo "bare" foreldrene våre, og besteforeldrene våre, som dør av det, ikke sant? Og kanskje hun søsteren som har hatt kreft, og den naboungen med nedsatt immunforsvar.

 

Om en tid er dette sikkert et forbigående fenomen. Men hvis du ikke synes det gjør noe, at en del av de litt gamle og skrale strøk med i mellomtiden, så kommer du til å merke de andre konsekvensene av en slik pandemi. Og ikke bare at butikkene en stund gikk tomme for dopapir. De økonomiske ringvirkningene er foreløpig nesten umulige å forestille seg.

 

Vi føler oss så trygge og ivaretatt i vår del av verden. Det vil alltid være plass på sykehuset hvis man blir akutt syk, tenker man. Noen kommer og hjelper meg. Myndighetene vet best, de tar vare på oss! Det som skjer i fjerne land som Italia vil aldri skje i Norge. Men som dere også nå har merket, er det nettopp det som er i ferd med å skje. 

 

Men folkens, hvis noe positivt skal komme ut av dette, kanskje et par flere har blitt bevisste på hvor mange som faktisk dør av helt vanlig influensa hvert år? Og når sesongen begynner igjen, kanskje de som kan, spanderer på seg en liten vaksine? Ja, ikke spanderer på seg, men ved å ta den selv dermed spanderer den på de som risikerer å dø (i fjor var det 1700 i Norge), og som ikke kan vaksineres. 

 

Og nå går vi og vasker hendene og chiller litt på sofaen, dere! Det er tross alt ikke krigen vi har blitt bedt om å reise ut i, slik kanskje våre besteforeldre ble. Vi har bare blitt bedt om å holde oss hjemme. 
 

Og som de sier her i Italia: Andrà tutto bene! 

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Share on Twitter