Fryktelig skeptisk

I år kom jaggu siste bok i serien ut. Nummer 25. Tjuefem, hører dere?

Det hadde jeg ikke trodd da jeg begynte på den første boka i 2009. Ikke da jeg begynte på den siste i 2016 heller.

Det er sinnssykt deilig å ikke ha deadliner som puster meg i nakken. Selv om jeg ikke lenger har noe å leve av.

Neida. Jeg tegner jo faktisk. For ukeblader og den slags, som betaler for det til og med. Problemet er at jeg må tegne så mange tegninger at jeg ikke rekker å skrive på en ny serie, også har jeg det gående.

Heldigvis bestemte alle pensjonistene her i landet seg for at vi skal ut av EU, så da ble pengene her plutselig ikke verdt noen ting. Og jeg får penger fra Norge! Så for en halv dag var jeg kjemperik, og bestemte meg for å shoppe veldig mye på Amazon.co.uk, men like etter ble fanden meg ikke krona verdt noe lenger den heller, og det før jeg rakk å betale noe av det jeg hadde i handlekurven.

Også jeg som hadde tenkt til å bestille en flokk med geiter til ugresset i hagen. Ugresset jeg trodde jeg skulle fått tatt da serien var ferdig. Men nå må jeg jo tegne enda mer, siden pengene ikke er noe særlig verdt. Det som lover godt nå er at tegningene bare blir styggere og styggere fordi jeg har så liten tid, så det kommer nok en dag da ukebladene sier at det holder. Og da kan jeg begynne på en ny serie.

Uansett, nå som jeg ikke må skrive hundre bøker i måneden, er jeg for første gang på mange, mange år innimellom nesten mentalt til stede for mine omgivelser.

Neida. Det er jeg vel fortsatt egentlig ikke. Det er jo så mye annet som plutselig skal tenkes over. Ting som jeg ikke har rukket å tenke over siden 2009.

Men selv om det er veldig fint å ikke lenger ha en fast og trygg inntekt, så savner jeg alle tilbakemeldingene fra lesere som tar kontakt, og sier at bøkene er spennende, sier at jeg er flink, eller lurer på hva jeg skal gjøre med at Jesus ofret livet sitt på korset (for mine synder).

Jeg må innrømme det ga meg enda mer å tenke over, nå som jeg har tid til å

tenke. For Jesus har jeg ikke tenkt på langt nær nok på.

Heldigvis tar fortsatt andre begeistrede, fremmede mennesker innimellom initiativ til samtaler på Facebook, eller til og med på SMS, ved å stille spørsmål, eller konstatere ting:

Ja.

Jeg føler meg dermed ikke helt glemt, for her for leden tok den samme personen seg også tid til å irettesette meg da jeg gikk over streken og oppdaterer min private Facebookside med et bryllupsbilde på 2-års-bryllupsdagen. Jeg er ikke så flink med sosiale medier, så jeg trodde det var slikt man kunne gjøre. Takk og pris tok altså denne totalt ukjente kvinnen som jeg verken er venn med eller har felles venner med på Facebook kontakt og satte ned foten. Det synes jeg er flott gjort, at folk følger med og passer på! Jeg skjønner jo at man bør holde seg for god for visse ting når man tross alt er 'bok selglgende'.

Men så tenkte jeg meg litt om, og så kom jeg frem til

For jeg konkluderte med at når jeg først har klart å innbille en ny mann at det lønner seg å være gift med en "forfatter", så skal det feires. Hvert eneste år på den samme dagen som jeg fikk ham til å gifte seg med meg.

Så her er 594 bilder til.

Jeg vet ikke helt hvordan hun kommer til å håndtere det til neste år, men oppdaget at dette er det samme mennesket som kommet med opplysninger til meg i noen år nå, så regner med å få beskjed.

Her er for eksempel en ting hun opplyste meg om en gang i fjor, eller var det forfjor:

Dette er jo noe som hadde gått meg hus forbi, så syntes det var fint å få vite. Der satt jeg og skrev bøker til ingen nytte!

Noe som jeg så klart også svarte henne. Jeg var jo takknemlig for informasjonen. Hun kunne for øvrig også opplyse meg om hvorfor jeg ikke hadde fått det med meg:

Nå skal det sies at jeg som regel ikke sitter med nesa bokstavelig talt inni bøkene jeg har skrevet. For når de har blitt trykket og jeg får dem sendt til meg i posten fra forlaget, setter jeg dem opp i hylla på stua så jeg kan peke på dem når noen kommer på besøk. (Jeg setter den svenske oversettelsen ytterst, siden den har stive permer og er mye større, til tross for at det er nesten akkurat like mange ord som i den norske pocketutgaven. Her i England skjønner de ikke at det er akkurat de samme bøkene.)

Siden jeg er nærsynt, sitter jeg derimot ofte med nesa ganske nære skjermen på MacBook Air-en. Som jeg fikk i morgengave i anledning brylmuppet. (Se bilder over: rad 15, bilde 5.)