Den upraktiske sommeren

Med yrker som utføres på datamaskin, er ikke solrike sommerdager det mest praktiske, siden skjermer tydeligvis får helt spader av sol.

Dermed har man valget mellom å sitte inne og stirre lengselsfullt ut (lite produktivt), eller sitte ute og tenke på at man burde jobbet. (Også lite produktivt.)

Jeg kan ikke begripe at de fortsatt ikke har funnet opp skjermer som tåler sol? Jeg mener, de har jo i stedet brukt tid til å finne opp dette!

Hva er vitsen med å være frilans hvis man ikke kan gni det inn i trynet til alle kontorottene ved å være jævlig brun?

Så forsøker jeg i stedet innimellom å redigere ting på papir. For å i det minste late som om jeg har lagt meg godt til i hagen i den ene av de to timene som er Englands sommer.

Men så er det en greie som heter "vind".

Så sist jeg forsøkte, betydde det at jeg snart fikk valget mellom å kle på meg noe mer anstendig enn den gamle BH-en og klatre over gjerdet, eller la det bortblåste manusarket bli liggende i fuglebadet til naboen. Jeg tenkte at viktigheten av side 24 er ganske oppskrytt i bøker, så jeg lot både arket og meg selv bli liggende.

Uansett så er det én ting som er sikkert - nei, to: Det gror jædrans godt her i England, og hagearbeid kombineres ikke bra med Google-kalenderen full av deadliner. Det har resultert i noe som begynner å bekymre meg. Jeg er nemlig temmelig sikker på at hagen har blitt invadert av trifider, en mutert plante som har vendt seg mot menneskeheten for å overta verden. Dette forsto jeg da jeg i sommer begynte å lese The Day of the Triffids (1955) av John Wyndham. Hver morgen jeg kikker ut, ser jeg at trifidene har rykket et hakk nærmere huset. En nabokatt har ikke vist seg på en uke nå, men det lukter veldig ekkelt borte ved det som engang var skjulet. En syrin og en hagespade er forsvunnet.

Dette er utvilsomt intelligente, vandrende og morderiske planter som truer menneskenes fremtid. Men jeg kan ikke ta opp kampen. En ny serie skal skrives og illustrasjoner skal leveres. For slik er det nå engang, at som romanserieforfatter kan sommeren og apokalypsen herje så mye den vil. Det er skrivingen som må prioriteres, over brune legger og morderplanter. Men jeg ville ikke byttet yrke for alt i verden!