Galskrivning

Rettskrivning er naturligvis en stor del av en forfatters hverdag, uten at det blir et hyggeligere aspekt ved tilværelsen av den grunn. (Ordet tilværelsen for eksempel. Word påstår hardnakket at det ikke finnes et ord som heter det, og jeg blir like nervøs hver gang den røde streken dukker opp. Er det tilverelsen det skrives som? Nei. Til værelsen? Neppe. Det er altså et ekte, fint og rettstavet ord til tross for at det lumske retteprogrammet påstår noe annet. Tror jeg, da.) Bortsett fra min nærmest totale kommadysleksi (akk, mine arme redaktører), er det til stadighet ting jeg aldri klarer å huske. Heter det om bord eller ombord? Etter hvert eller etterhvert? I grunnen eller igrunnen? Det heter altså om bord, etter hvert og i grunnen, og huskeregelen er at uttrykk som begynner på av, for, i, med, om, over, på og til ofte skrives i to ord. Ofte, men ikke alltid. Unntakene er: iblant, imellom, imot, ifra, istedenfor (men: i stedet for), isteden (men: i stedet), og det er der min forvirring setter inn. Siden orddelingsfeil altfor skrekkelig flittig blir begått i det norske språk, har jeg en tendens til å smekke sammen ord som burde vært delt -- kanskje på grunn av en underbevisst angst for ufrivillig komikk.

Det er mulig at ikke alle til stadighet får hensiktsløse assosiasjoner (slik som meg), men jeg vet i alle fall hva jeg ser for meg når jeg leser dette oppslaget:

Nemlig dette:

Eller når jeg ser denne reklamen:

Nemlig noe slikt:

Altså en dyr og bortskjemt unge. For ikke å snakke om hvilke grusomheter fraværet av bindestreker gir assosiasjoner til her:

Våre nye landsmenn sliter også innimellom med rettskrivningen, men det synes jeg de kan få lov til. De har så mye annet å tenke på.

Verre er det med slike som meg, som jeg synes strengt tatt burde være like flinke som Per Egil Hegge i rettskrivning -- jeg skriver jo bøker, for pokker! Og er norsk, dessuten! Men for meg er grammatikk sånn cirka like forståelig som kvantefysikk. Og like fristende å fordype seg i. Men tro meg, jeg forsøker, det skal jeg ha, og det til tross for at min venstre hjernehalvdel er så underutviklet at det er et under at jeg er i live.

Jeg har forsøkt å innbille meg at man enten kan være kreativ og skrive historier, eller være en kløpper i grammatikk og rettskrivning. Men den teorien har redaktørene på forlaget for lengst (eller heter det forlengst?) motbevist, siden de ikke bare kan alt om rettskrivning, men også dramaturgi, karakteroppbygging, spenningskurve, og alt det andre som hører med i en god bok ... Er det rart jeg skammer meg litt hver gang et nytt manus sendes av sted til redaktør?

Noe har jeg forøvrig (eller skrives det for øvrig?) lært meg, og det er at det ikke er noe som heter forhåpentligvis. Nei, det er sant! Det heter forhåpentlig. Hvorfor? Fordi Per Egil Hegge sier det. Og fordi (og jeg siterer): "Endelsen - vis kjennetegner ofte et adverb, vi omdanner adjektivet sannsynlig til adverbet sannsynligvis. Men forhåpentlig er et adverb allerede. Det ser vi hvis vi forsøker å bruke det som adjektiv, og det går ikke: Vi kan ikke si «en forhåpentlig løsning», men vi kan si «en sannsynlig løsning». Mange spørsmål har ikke et absolutt svar, men dette har: Det er ikke noe som heter forhåpentligvis.

Minner meg litt om Facebookgruppen "Hästar finns inte" ("Vi stödjer vetenskapen om att häst är en frukt. Det vill säga att häst är en frukt som inte finns.") Men så sier jo også svenskene förhoppningsvis.