Et tips:
Gift deg aldri med en forfatter.
Folk i kreative yrker har oftere psykiske lidelser enn befolkningen generelt, leste jeg i en artikkkel. "I tillegg til bipolar lidelse fant forskerne en sterk sammenheng mellom forfattere og andre psykiske sykdommer som schizofreni, depresjon, angst og rusmisbruk" sto det videre i artikkelen. "Undersøkelsen omfattet en rekke psykiske diagnoser, som angstlidelse, alkoholmisbruk, stoffmisbruk, autisme, ADHD og anoreksi." Jeg ble øyeblikkelig så deprimert og angstfylt at jeg sprang ut på kjøkkenet og drakk en halv flaske vin, mens jeg forsøkte å overbevise både meg selv og stemmene i hodet om at vi burde spise en pakke smør og to-tre hamburgere med sukker på.
En annen grunn til at forfattere kan være plagsomme partnere, er at vi aldri kommer hjem fra jobb. Det finnes knapt et minutt i løpet av dagen hvor jeg ikke befinner meg i et parallelt univers. Og tankene omkring, og planleggingen av, det som skal skrives, er minst like viktige som å få det ned på papir. (Forteller jeg min litterære gressenkemann.)
Det er når jeg står i dusjen at fortellingen blir til. Eller når jeg skal sove. Eller skal spise. Eller forsøke å oppføre meg som et tilnærmet normalt, sosialt menneske ute blant andre mennesker som ikke forstår at jeg jo egentlig er schizofren.
Jeg fører konstant samtaler i hodet med folk jeg kjenner bedre enn meg selv; mennesker jeg egenhendig har blåst liv i og skapt en verden rundt – som jeg kan herje og herse med, la få finne på faenskap og gjøre kvalm helt til jeg, når de minst aner det, myrder dem. HAHAHAHAHA! .........
(Menn i hvite frakker på vei.)
Nei, men altså: Sannheten er stort sett den at er du gift eller samboer med en forfatter, vil du i 90% av det såkalte samlivet møtes av dette:
Og 10% av dette:
Har en forfatter en god dag
og produserer side opp og side ned med tekst, er forfatteren i lykkerus. Tilfredsheten over å ha klart å presse ut et helt kapittel, eller kanskje to eller TRE, kan ikke beskrives med ord. Man svever på en sky. Man danser blant enhjørninger og regnbuer. Man ser lyset i enden av tunellen -- det blir kanskje en bok likevel! Man kommer ikke til å bli saksøkt for kontraktsbrudd av forlaget. Man behøver ikke å lese jobbannonser i avisen eller gå på NAV eller til psykolog. Verden er vakker og glitrende og man sovner lykkelig inn i sitt eget sikkel på tastaturet etter en vidunderlig 14-timers dag foran skjermen. Men for deg, om du er så uheldig å ha en forfatter som livsledsager, er det fortsatt mer eller mindre dette synet som møter deg:
.
