Verdens dyreste Gringo

Så i år skal det visst bli et år hvor det skjer ting. Store ting.

Sies det i hvert fall at slikt er. Også jeg som synes store hendelser, ja som rent kvalifiserer til mirakler, er å klare å skrive et helt kapittel på en dag. (Og det skjer jaggu ikke ofte - i hvert fall ikke i det siste.)

For i år skal Gringo bli storebror!

OK, jeg føler en viss motvilje når folk sier at kjæledyrene deres skal bli "storesøsken" når en unge - av slaget menneske - er på vei inn i husholdningen. Men det er vanskelig å ikke ilegge menneskelige attributter til et dyr som både snakker og er cirka fem ganger mer intelligent enn meg.

Nå har det seg slik at Gringo er en fugl som aldri sitter innelåst i buret sitt. Han bruker kun buret i ny og ne som en slags sittepinne som er ekstra kronglete å vaske etter at han har driti det ned. Han legger seg selv i sovehytta når han vil, og står opp når han hører at min bedre halvdel er på vei til dusjen.

(Han er perverst opptatt av å spionere på Kjetil når han dusjer.)

Så er det dette barnet vi skal få nå til våren, da. Et barn som kanskje kommer til å krabbe rundt omkring (eller nei, la oss nå ikke ta et forbehold her - jeg håper jo virkelig hun kommer til å lære å krabbe, og endatil gå en gang), på det som udiskutabelt nå er Gringos gulv. For Gringo foretrekker også å gå på gulvet, i stedet for å fly, selv om vingene er i full vigør. Jeg er litt usikker på om det kan bli upraktisk? Heldigvis har vi jo buret. Et enormt bur til mangetusen spenn. Og inni der er det fint plass til et spedbarn.

Et annet mulig problem er at det ikke finnes noe Gringo hater mer enn fargen rosa. Og vi skal få en jente. En jente som folk kommer til å anta har universets mest politisk korrekte foreldre, som vil at hun skal være fullstendig kjønnsnøytral. Heldigvis ser det ut til at Gringo faktisk finner seg i rosafarger så lenge det ikke går fullstendig over i sjokkrosa. Og det synes vel Kjetil er like greit at barnevognen ikke ble.

Her er Gringo i gang med å montere barnevognen, ved å fortelle Kjetil hva han skal gjøre:

Etter at det var gjort, gikk han og bæsjet i barnesetet. Ja, Gringo altså.

Gringo har det nemlig med å velge ut ting av verdi når han skal gjøre sitt fornødne.

Min MacBook Air, for eksempel. Den var hans absolutt foretrukne vagle. Ikke de nøye utvalgte sittepinnene fra spesielle papegøyenebbvennlige trær i Ungarn, kjørt med bil til Cambridge og satt opp i alle høyder og bredder så stua ser ut som en slags skog etter siste høststorm.

Det viser seg dermed at dyrt, elektronisk utstyr tross alt kun tåler en viss mengde papegøyeavføring før dette skjer:

Og da finnes det ikke noe annet man kan gjøre enn å kaste den.

Akkurat som om dette året ikke kommer til å få nok store utgifter. Ja, ikke bare med barn og alt det der, men også flytting til et annet land eller to. For nå som Kjetil ikke lenger har fast jobb (det passet kjempefint at spillstudiet han jobbet for ble lagt ned akkurat i år!), er det litt teit å fortsette å bo på et av jordklodens dyreste steder. Men det er en annen historie. Først skal jeg bruke de få kronene som er igjen etter kjøpet av ny datamaskin, til å anskaffe et sjokkrosa cover til den.