Ny kollega
«Hvordan jobber du egentlig?», “Er det KI?” og «Er du redd for at KI skal overta alle illustrasjonsjobbene?» er spørsmål jeg stadig oftere blir stilt.
Nå som kunstig intelligens har meldt seg som ny kollega, er det kanskje ikke så rart at noen lurer på om illustratører snart må se etter nye yrker. Det lurer vi også på om vi snart må!
Men heldigvis er vi ikke fullstendig arbeidsledige riktig enda, selv om det er kjempeskummelt! Jeg og mine menneskelige kolleger mistet drøssevis av oppdrag da KI kom på banen. Ikke bare det, men honorarer ble redusert for småjobber og arbeidspress for å produsere mer effekt ble dermed økt.
Dessuten må vi tåle å daglig bombarderes av foreldregenerasjonen som entusiastisk deler videoer av katter som spiller fiolin og elger som drikker kaffe.
.
Men er det mulig å dra nytte av den nye teknologien uten å gi slipp på det som gjør illustrasjonen til vår egen, som gjør den menneskelig uperfekt? Og går det an å jobbe mer effektivt uten at resultatet mister det kunstneriske og det håndverksmessige? Jeg kan nesten garantere de verktøyene jeg snakker om er så mye mindre dramatiske enn mange kanskje tror når de hører KI. Det finnes, enn så lenge, ingen magiske snarveier og som erstatter håndverket som ligger til grunn og alltid har vært der, uansett verktøy, og det er langt ifra alltid at det har noen som helst å bidra med.
Det skal dessuten sies at jeg har alltid har vært så ekstremt lite på ballen når det gjelder ny teknologi at det ikke er morsomt engang. Dette er favorittelefonen min:
Men i (den altfor lange og altfor kjedelige) videoen et stykke nedenfor, viser jeg prosessen fra første penselstrøk til ferdig illustrasjon bestilt av et ukeblad, inkludert disse skumle, nye og kanskje ikke så veldig revulosjonerende nye KI-verktøyene! Hele utgangspunktet er jo fra før foto som grunnlag og referanse, for å oppnå stilen som er målet. Ikke ulikt metoden for concept art. (Sjekk Youtube for masse knakende gode tutorials for digital tegning og concept art-teknikker.)
Arbeidsmetoden min er helt lik slik den har vært de siste 14 årene jeg har tegnet digitalt, og det er like ofte de nye verktøyene ikke blir benyttet i det hele tatt.
Her er en kjapp video av det, uten KI:
Ukebladene ønsker seg gjerne illustrasjoner med en myk, litt malerisk vannfargestil, litt sånn som denne (laget for mange år siden).
Det er noe mange spør meg om hvordan man får til digitalt. Hvordan kan en illustrasjon laget på en datamaskin få den samme lette, levende følelsen som et maleri på papir, med transparente farger, ujevne kanter og små tilfeldigheter som gjør at det ikke ser ut som om motivet er produsert på en fabrikk?
Jeg bruker Adobe Photoshop og et Wacom-tegnebrett. Procreate er også et fantastisk alternativ som jeg også bruker. Uansett hvilket program man velger, er det fremdeles en fordel å kunne tegne.
Jeg begynner med å lese hele romanen og tar notater om de viktigste karakterene. Hvordan ser de ut? Hvor gamle er de? Hvordan kler de seg?
I første kapittel ønsket redaksjonen et collage med de viktigste personene. Jeg trenger en kvinnelig hovedperson, en mannlig «love interest» og hans tenåringsdatter + en eldre kvinne. Jeg forsøker å finne ut om jeg kjenner noen som kan egne seg som modell for de ulike karakterene, men mengden av fotogene, unge mennesker krymper stadig i vennekretsen ... Takk og pris finnes det bildebanker!
Hvis modellene bare skal vises én gang, er det ikke noe problem å eventuelt lage sin helt egne, men hvis karakteren skal vises over mange forskjellige scener, ville det være svært krevende og tidsmessige galskap med en fotorealistisk stil.
Det er ingen ny oppfinnelse at kunstnere bruker hjelpemidler for å forstå lys, anatomi, perspektiv og ansiktsuttrykk. Et eksempel er camera lucida, et optisk tegnehjelpemiddel som har vært brukt siden 1800-tallet.
Det kunne hjelpe kunstnere med å overføre det de så, til papiret. Perspektivverktøy, fotografier, lysbord og digitale lag har senere gjort det mulig å arbeide på måter som tidligere var mer tungvinte.
Vi har brukt den vakre venninnen vår Lisbeth som modell tidligere, og jeg tenkte hun kunne passe perfekt som hovedpersonen. Dessuten har jeg henne i bildearkivet og slipper å arrangere ny fotoshoot, noe som er en kjempefordel siden det plutselig ble bråhast med å få illustrasjonen ferdig. (Designer skal på ferie!)
Jeg sendte Lisbeth en melding og spurte om det var greit å bruke ansiktet hennes igjen:
Desemberforbannelsen, er tittelen på romanen jeg illustrerer i videoen. Den foregår på en liten øy som kunne ligget i Norge, Danmark eller Sverige, siden den skal trykkes i alle tre landene. Det betyr at miljøet må være forholdsvis nordisk og gjenkjennelig, uten at jeg låser historien til et bestemt sted. Norske ukeblader kjøper ikke lenger nye illustrasjoner, men kan gjenbruke illustrasjoner jeg lager på oppdrag for Danmark. Det samme skjer med Sverige. Tidligere fikk jeg gjenbrukshonorar for slike publiseringer, men det får jeg ikke lenger i disse tilfellene. Resultatet er at honoraret for enkelte småjobber i praksis kan være nesten halvert, i tillegg til at oppdragshonoraret for slike mindre jobber er ganske kraftig rerdusert.
Det er ikke akkurat en utvikling som gjør at man får lyst til å investere i enda flere timer med ikke-kreativ detaljarbeid. Strømregningen har dessverre ikke begynt å godta kunstnerisk integritet som betalingsmiddel. Derfor mener jeg det er viktig å undersøke om vi kan effektivisere arbeidsmetodene våre, så lenge det ikke går på bekostning av kvaliteten og samvittigheten.
Jeg er alvorlig bekymret for hvor mange oppdrag som vil finnes om kort tid. Men samtidig: Det er ingen menneskerett å jobbe som illustratør. Ingen kunde er forpliktet til å kjøpe håndtegnede bilder bare fordi vi har brukt mange år på å lære oss faget. Det betyr heller ikke at vi bør akseptere alle endringer ukritisk, eller at prisen på illustrasjon utelukkende skal måles i antall timer det tar å produsere den. Kunstnerisk kvalitet, erfaring, idéutvikling, rettigheter og personlig uttrykk har også en verdi.
Og det er nettopp derfor jeg er interessert i å undersøke hva KI faktisk kan bidra med, fremfor å enten omfavne alt ukritisk eller nekte å røre all ny teknologi som en oldemor.
Noen som husker alle diskusjonene og de sterke følelsene rundt Photoshop brukt til bl.a. fotomanipulasjon og i reklame på begynnelsen av 2000-tallet? Det gikk liksom bare over, det. Nå tar man det heller for gitt at det man ser ikke nødvendigvis er "ekte", med filter på bilder eller avanserte videomanipulasjoner.
Adobe har etter hvert integrert flere KI-funksjoner i Photoshop. Noen av dem kan være nyttige i en illustratørs hverdag, blant annet til å utforske ideer, teste komposisjoner, bearbeide referansebilder eller løse praktiske problemer som ellers ville krevd mye tid.
Adobe Stock Images flyter også over av KI genererte bilder, og mange kan utvilsomt fungere utmerket som referanser. Men det bør skilles mellom å bruke KI som et verktøy i en gjennomtenkt arbeidsprosess og å la den produsere et ferdig bilde som man presenterer som sitt eget håndverk uten videre bearbeiding.
Det er ikke nødvendigvis resultatet alene som avgjør om arbeidsprosessen er etisk forsvarlig. Vi må også spørre hvor materialet kommer fra, hvilke rettigheter som gjelder, om mennesker har gitt sitt samtykke, og om bruken undergraver andre kunstneres arbeid. Det finnes heller ingen magisk knapp merket «etisk KI». Man må undersøke hvordan de ulike funksjonene virker, hvilke vilkår som gjelder, og hva man faktisk gjør med materialet. At et verktøy er innebygd i et velkjent tegneprogram, er ikke i seg selv en garanti for at enhver bruk er uproblematisk.
Jeg tenker det beste er å bruke teknologien der den kan være til hjelp, samtidig som man beholder ansvaret for både uttrykket og sluttresultatet.
Hvor mye kan man effektivisere uten å miste seg selv? Må alt i en illustrasjon være utført på én bestemt måte for at resultatet skal være kunstnerisk verdifullt? Er et digitalt maleri mindre verdt fordi jeg kan angre en penselstrøk i stedet for å male over det? Er et fotografi mindre kunstnerisk fordi kameraet gjør noe av det tekniske arbeidet?
Kanskje, kanskje ikke … Men det betyr i hvert fall ikke at alle former for automatisering er likeverdige, eller at håndverket er irrelevant.
For meg er den viktige forskjellen hvem som tar de kunstneriske beslutningene. Jeg vil selv bestemme hvordan karakterene ser ut, hva de uttrykker, hvordan bildet komponeres, hvor lyset faller, og hvilken stemning illustrasjonen skal formidle. Jeg vil også kunne stå inne for måten bildet er laget på.
Hvis et verktøy hjelper meg med en tidkrevende oppgave uten å overta disse beslutningene, kan det være nyttig. Hvis det i stedet begynner å styre uttrykket, gjør karakterene upersonlige eller produserer et resultat som ikke passer til teksten, er det ikke noen gevinst.
Det er heller ikke slik at et bilde automatisk blir bedre av at det tar lengre tid å lage. Noen ganger bruker man tre timer på å løse et problem som kunne vært løst på tre minutter. Andre ganger er de tre timene nettopp det som gjør bildet godt.
Målet er å lage gode, “menneskelige” bilder, med en tydelig idé, et personlig uttrykk og respekt for både oppdragsgiveren og menneskene som har bidratt til arbeidet.
Hvis KI kan hjelpe illustratører med det, uten at jeg må gi avkall på samvittighet eller tegneferdigheter, er jeg med.
Det er ikke sikkert at KI behøver å bli like flink som illustratører Den trenger bare å bli flink nok til at kunden synes det er greit å betale mindre … Men enn så lenge tror jeg mange foretrekker å se det “uperfekte” i et menneskeskapt verk. Penselstrøk og tegnede streker, menneskelige ansikter og uperfekte elementer.
Her er videoen med kommentarer. Jeg mener det viser hvor liten del av prosessen som er forandret med KI, og at resultat ville blitt det samme uten. Forskjellen er at et par timer kanskje ble spart inn, av de 3 arbeidsdagene (cirka 20 timer) det tok.
Som purung var jeg kunstelev i Italia med Inger Sitter som lærermester.
Vet dere hva jeg jobber med på bildet under her?
Jeg maler et av Inger Sitter sine malerier – det store rosa og blå lent mot veggen.
Til venstre henger skissen hennes på et ark. (De smått håpløse flaskemaleriene er mine.)
Jeg var med andre ord innimellom som et slags verktøy for å effektivisere arbeidsprosessen hennes. I stedet for å bruke timer på timer på grunnarbeidet, brukte hun energien sin på ideen, skissene – den kunstneriske delen – og la til sist de endelige detaljene i sluttarbeidet med sine egne penselstrøk. Kan paralleller dras til moderne digitale verktøy ...?
Jeg var også elev av billedhugger Fritz Røed under den samme tiden i Italia, og utførte grunnarbeider i leire for både store og små prosjekter, men det har jeg ikke noe bildebevis på. (Jeg bodde i landsbyen Villa Faraldi, som siden 1960-tallet trukket til seg en rekke nordiske kunstnere og kulturpersoner, inkludert Fritz Røed, Inger Sitter, Franz Widerberg, Eli Marie Johnsen, Per Göransson og Bengt Ohlson.)
Det at billedkunstnere bruker elever eller assistenter til å lage sine malerier, er en lang og utbredt tradisjon i kunsthistorien som strekker seg fra renessansen og frem til dagens samtidskunst.
Hvorfor? For å kunne mette etterspørselen fra gallerier, museer og samlere, spesielt når det gjelder store formater. Og om et verk krever håndverk (som metallstøping eller digital modellering) kunstneren selv ikke behersker.
Så hva med det etiske og juridiske når det gjelder denne praksisen i "den ekte" kunstverdenen? (Sånn verker av Warhol, Nerdrum og Koons solgt for millioner, ikke en liten illustrasjon i et ukeblad.)
Åndsverksloven sier det er konseptet, ideen og den overordnede kontrollen som gir status som hovedopphaver. For at et verk skal beskyttes, må det ha verkshøyde. Det betyr at det må være resultat av en original, kreativ innsats. Ordregiver vs. utfører: Hvis en kunstner (for eksempel Jeff Koons eller Damien Hirst) har planlagt nøyaktig farge, plassering, komposisjon og uttrykk, regnes assistenten juridisk sett som et "teknisk verktøy". Assistenten utfører en ren håndverkstjeneste, og opphavsretten tilfaller kunstneren som har unnfanget ideen.
Vi står midt i et historisk vendepunkt, på lik linje med elektrifiseringen av samfunnet. Begge teknologiene endrer fundamentalt hva vi gjør, hvordan vi jobber, og hvilke yrker som finnes.
Eller:
Angsten rundt kunstig intelligens speiler tidligere tiders kulturpanikk, som i ettertid viste seg å utvide menneskelig uttrykksevne. Oppfinnelsen av fotografi resulterte i impresjonisme, kubisme og abstrakt kunst.
KI får menneskelige kunstnere til å vektlegge intensjon og emosjonell dybde fremfor teknisk perfeksjon.
I stedet for å bety "slutten for kunsten", tror jeg denne omveltningen følger et kjent historisk mønster der teknologiske endringer får kunstmiljøet til å utvikle seg.
Gullranden må være at interessen og gleden over å skape noe fysisk, med pensler og maling eller blyanter på papir har økt. Jeg har sett flere kolleger som har tatt opp de ikke-digitale penslene og stiller ut fysiske malerier på gallerier. Jeg tegnet selv min første kulltegning etter maaange år for litt siden.
Det føltes litt som å komme hjem.
Noe av grunnen til at illustratører nå finner tilbake til gleden over "gammeldagse" verktøy, tror jeg er at det vi lager digitalt stadig oftere blir forvekslet med, eller mistenkt for, å være noe superenkelt og KI-generert som hvem som helst kunne fått til med ChatGPT.
Jeg tror kunstig intelligens vil ta over kunstverdenen ved å fundamentalt omdefinere hvordan noe skapes og gjøres tilgjengelig – og det er like greit som det er uunngåelig, fordi det er en historisk fortsettelse av teknologisk evolusjon som til syvende og sist opphøyer menneskelig konsept over ren utførelse.
Comments